Standarder og direktiver

Produktene våre oppfyller selvsagt alle nødvendige standarder, og ikke bare det – vi krever alltid litt mer fra produktene våre. Dette gir den ekstra sikkerheten som kundene våre forventer av oss.

Om testprosedyrer og å oppfylle sikkerhetsstandarder

Tekstiltestlaboratoriet vårt i Ellefeld sørger for at de beskyttende tekstilene våre oppfyller (og i de fleste tilfeller overstiger i stor grad) de nødvendige sikkerhetsstandardene. Vi forklarer nøyaktig hvordan dette fungerer i bloggserien vår: «Hvor trygt er trygt»: 

Del 1
Del 2

DIN EN 343 – beskyttelse mot regn

Den europeiske standarden DIN EN 343 regulerer kravene til klær som skal beskytte mot regn som del av det beskyttende arbeidstøyet.

Disse er verneklær mot nedbør, regn, tåke og vind ved temperaturer på –5 °C eller lavere. To ytelsesparametere er angitt for denne typen verneklær:

x = motstand mot vanngjennomtrengning (vanntetthet)
Klassifisering i klassene 1 til 3 er mulig. Klasse 3 har den høyeste motstanden mot vanngjennomtrengning og oppfyller de høyeste kravene.

Motstand mot vanngjennomtrengning (WP) måles i pascal (PA) og er det hydrostatiske trykket som holdes av et materiale. Begrepet «vannsøyle» brukes ofte, som da blir angitt i millimeter. Både materiale og sømmer blir testet.

y = vanndampmotstand (pusteevne)
Klassifisering i klassene 1 til 3 er mulig. Klasse 3 har den laveste vanndampmotstanden og oppfyller de høyeste kravene.

Vanndampmotstand (Sd) måles i m2*Pa/W, og jo lavere motstand, desto bedre er materialets pusteevne. Hvis plagget har en Sd-verdi av klasse 1, må den bære advarselen «begrenset brukstid» etter dette nummeret.

EN ISO 20471 – Hi-vis EN 20471-klær

Standarden EN ISO 20471 styrer minstekravene for Hi-vis EN 20471-klær. Hi-vis EN 20471-klær er et visuelt signal på brukerens tilstedeværelse og gjør brukeren fremtredende i farlige situasjoner, i alle mulige lysmiljøer på dagtid og også i mørket i lysene fra frontlykter.Brukeren blir mer synlig på grunn av den skarpe kontrasten mellom klærne og bakgrunnen. Verneklær må derfor velges i henhold til den dominerende bakgrunnen for å sikre maksimal beskyttelse. Hi-vis EN 20471-klær består vanligvis av et grunnleggende fluoriserende materiale og et retro-reflekterende materiale. Det minimale området i kvadratmeter i bakgrunnen og på det reflekterende materialet avgjør hvilken klasse klærne hører til i. Klassen indikeres med et nummer på høyre side av piktogrammet som "x&quot. Hi-vis EN 20471-klær blir klassifisert i tre risikonivåer i samsvar med EN ISO 20471:

  • lav risiko = synlighet/li>
  • middels risiko = økt synlighet
  • høy risiko = høy synlighet

DIN EN 510 – beskyttelse mot bevegelige deler

DIN EN 510 beskriver spesifikasjonene til verneklær for områder der det er fare for at de hekter seg fast i bevegelige deler.

Behørig sertifiserte verneklær minimerer risikoen for at de hekter seg fast, eller at tekstiler vikler seg inn i bevegelige deler hvis brukeren arbeider på eller i nærheten av maskineri eller utstyr med farlige bevegelser.

Bestemte egenskapene til verneklær av denne typen er derfor:

  • ingen lommer på jakker som kan nås fra utsiden
  • ingen folder med søm
  • tildekte spenner
  • tettsittende

DIN EN 1149 – elektrostatiske egenskaper

Følgende deler har blitt kombinert under hovedtittelen DIN EN 1149 "Elektrostatiske egenskaper&quot: Del 1: Testmetode for måling av overflatemotstand
Del 2: Testmetode for måling av vertikal motstand
Del 3: Testmetode for måling av ladereduksjon
Del 4: Testing av klær (standard er under arbeid)
Del 5: Krav til ytelse for materiale og konstruksjon. Dette er verneklær med antistatiske egenskaper. Slike klær reduserer elektrostatisk lading av personell og forekomsten av lettantennelige statiske gnister. De er påkrevd i områder der eksplosive atmosfærer kan forekomme. Standarden definerer elektrostatiske krav for klær for å unngå brennbare utslipp.

DelTestmetode
DIN EN 1149-1Testmetoden i EN 1149-1 går ut på å fastslå overflatemotstand i ohm (jo lavere motstandsdyktighet, desto raskere kan ladningene strømme). Metoden kan bare brukes på materialer med en strømførende overflate, for eksempel karbon- eller stålfibre.
DIN EN 1149-3Testmetoden i EN 1149-3 måler hastigheten til ladereduksjonen på 50 % av utgangsladingen (jo raskere, jo bedre) og skjermingseffektiviteten mot det elektriske feltet (jo høyere, jo bedre).
DIN EN 1149-5 EN 1149-5 definerer krav til ytelse for materialet og konstruksjonskravene for verneklærne. Materialet må være sertifisert i henhold til enten EN 1149-1 eller EN 1149-3.

EN ISO 11611 – verneklær for bruk ved sveising og lignende prosesser

Verneklær for sveising og lignende prosesser i samsvar med EN ISO 11611 beskytter brukeren mot sprut fra smeltet metall, kort kontakt med flammer og strålevarme fra lysbuen. Plaggene kan være egnet for personer ved sveisearbeid og lignende prosesser der de samme og lignende farene oppstår. Den beskyttende effekten oppnås med et flammehemmende stoff i forbindelse med spesifikke behandlingsegenskaper, som er definert i EN ISO 11611. Ett kriterium for klassifisering som verneklær for bruk i sveising, er begrenset flammespredning. Testing av dette kriteriet innebærer å analysere hvordan stoffet brenner etter å ha blitt utsatt for en liten vertikal flamme.

Testen er basert på EN ISO 15025 (tidligere DIN EN 532), som angir at:

  • ingen prøve kan fortsette å brenne til overlæret eller sidekantene
  • ingen prøve kan vise tegn til hulldannelser større enn 5 x 5 mm²
  • ingen prøve kan avgi brennende eller smeltende rester
  • gjennomsnittlig etterflamme-tid kan ikke overskride 2 sekunder
  • gjennomsnittlig etterglød-tid kan ikke overskride 2 sekunder

Klassifisering av verneklær med to klasser

Klasse 1 (lav): Beskyttelse mot mindre farlige sveiseteknikker og situasjoner med lavere mengder sveisesprut og strålevarme. Minst 15 dråper smeltet metall og strålevarmeoverføringsindeks (RHTI) 24 ≥ 7 s

Klasse 2 (høy): Beskyttelse mot flere farlige sveiseteknikker og situasjoner med høyere mengder sveisesprut og strålevarme, minst 25 dråper smeltet metall og strålevarmeoverføringsindeks (RHTI) 24 ≥ 16 s

Flammespredningstester kan utføres i henhold til to forskjellige prosedyrer – eller det er mulig å bruke begge metodene (A1+A2).

Metode A – overflateantennelse: Flammen holdes mot midten av prøven.
Metode B – antennelse i nedre kant: Flammen holdes mot nedre kant på prøven.

EN ISO 11612 – verneklær for arbeidere som utsettes for varme

Verneklær av standarden EN ISO 11612 – klær som beskytter mot varme og flammer – beskytter arbeidere som kommer i kort kontakt med flammer og varmekilder. Et testkriterium for å kunne bli klassifisert som verneklær for arbeidstakere som utsettes for varme, er begrenset flammespredning i samsvar med EN ISO 15025 (tidligere DIN EN 532), på samme måte som testkriteriet for verneklær for bruk i sveising (kodebokstav A). Varmetypen blir definert ved hjelp av koder (B til F). Varmen som oppstår, kan være konveksjonsvarme (kodebokstav B), strålevarme (kodebokstav C), eller forårsaket av støpt aluminium (kodebokstav D), eller støpt jernsprut (kodebokstav E), den kan være kontaktvarme (kodebokstav F), eller en kombinasjon av disse typene. I tillegg til kodebokstavene blir også ytelsesnivåer 1 til 4 angitt for denne typen verneklær. Jo høyere ytelsesnivå, desto høyere er den beskyttende effekten til det relevante elementet. Den beskyttende effekten oppnås med et brannhemmende stoff i forbindelse med spesifikke behandlingsegenskaper. Tilleggsytelsesnivåer blir definert for varmeoverføring:

  • Nivå 1: Effekten av lav risiko
  • Nivå 2: Effekten av middels risiko
  • Nivå 3: Effekten av høy risiko
  • Unntak: Nivå 4 gjelder for eksponering for intens strålevarme (se kode C).

Varmemotstand måles ved en temperatur på 180 °C (+/– 5 °C), eller eventuelt ved 260 °C (+/– 5 °C). Hele vernedrakten kan alternativt testes for å forutsi brannskader.

Oversikt over koder
KodeTestmetodeKlassifisering
Kode A
begrenset flammespredning
A1: Testet i samsvar med metoden A – flammen spres til ytre overflate
A2: Testet i samsvar med metode B – flammen spres til kanten

Kode B
konveksjonsvarme

ISO 9151
varmeoverføringsindeks (HTI) i sekunder
B1: 4 til 10 sek.
B2: 10 til 20 sek.
B3: min. 20 sek.
Kode C
strålevarme
ISO 6942
strålevarmeoverføringsindeks (RHTI) i sekunder
C1: 7 til 20 sek.
C2: 20 til 50 sek.
C3: 50 til 95 sek.
C4: min. 95 sek.
Kode D
støpt aluminium-sprut
ISO 9185
indeks for metallsprutmotstand i g
D1: 100 til 200 g
D2: 200 til 350 g
D3: min. 350 g
Kode E
støpt jern-sprut
ISO 9185
indeks for metallsprutmotstand i g
E1: 60 til 120 g
E2: 120 til 200 g
E3: min. 200 g
Kode F
kontaktvarme
ISO 12127
terskler i sekunder
F1: 5 til 10 sek
F2: 10 til 15 sek
F3: min. 15 sek.

DIN EN 61482-1-2 – verneklær mot den termiske risikoen fra en lysbue

Verneklær i samsvar med DIN EN 61482-1-2-standarden – verneklær mot den termiske risikoen fra en lysbue – henviser til termiske verneklær. Disse plaggene er egnet til arbeid i lav-spenningsområder der termiske risikoer kan oppstå på grunn av en lysbue. Et viktig testkriterium er kontroll av buemotstanden i samsvar med DIN EN 61482-1-2. Målingen gjøres ved hjelp av en CENELEC-buetest, hvor det utføres målinger av energisk varmeisolasjon, og en kvantitativ evaluering av brennerisikoen. Plaggene er imidlertid ikke elektrisk isolerende verneklær i samsvar med EN 50286.

DIN EN 61482-1-2 tar for seg testmetoder for å bestemme buemotstanden til materialet og verneklærne, ved hjelp av en testbue (bokstest).

Måling av termisk energi i en bokstest for materiale:

  • Stoll-kurven brukes til å vurdere om varmeoverføring kan føre til andregrads forbrenning
  • evaluering av bokstest for verneklær, inkludert alt tilbehør, alle sytråder, spenner osv.

Andre krav:

  • Ytre og indre materiale må oppfylle kravene i Indeks 3 for begrenset flammespredning, og kravene for indre lag i Indeks 1.
  • Bruk av varmebestandig sytråd (opptil 260 °C)

Hvis produktets fremside (for eksempel på jakker) kategoriseres som en høyere beskyttelsesklasse enn baksiden, må hele fremsiden, inkludert ermene, bestå denne høyere klassifiseringen. Baksidens lavere ytelsesklassifisering må være tydelig merket.

DIN EN ISO 14116 – verneklær laget av materialer og materialblandinger med begrenset flammespredning

Standard DIN EN ISO 14116 spesifiserer kravene til ytelse for materialer, materialblandinger og verneklær med begrenset flammespredning. Standarden tar sikte på å forhindre potensielle farer fra utilsiktet, kort og sporadisk kontakt med små flammer. Dette forholder seg til situasjoner der det ikke er en stor risiko fra varme eller varmekilder.

Verneklær som er i samsvar med denne standarden, er ikke egnet hvis ekstra beskyttelse er nødvendig på grunn av risiko fra varme og flammer.

Standarden definerer også tilleggskrav for verneklær, inkludert mekaniske krav og merkingskrav, og distribusjon av informasjon fra produsenten.

 Angitte modellkrav for verneklær i standard DIN EN ISO 14116 er:

  • tilstrekkelig overlapping mellom jakke og bukser
  • ingen folder i buksebeina
  • ingen flamme- eller termisk ledende deler på tvers av alle lag
  • sømstyrke etter fem vask på mer enn 30 Newton

Verneklær i samsvar med EN ISO 14116 består av mange enkeltlag eller flere lag med plagg, eller ett enkelt plagg. Bearbeidelse av hvert materiale blir lagt til i en indeks (1, 2 eller 3) for begrenset flammespredning i samsvar med testing som beskrevet i ISO 15025.

 

Indeks for begrenset flammespredning og tilhørende testmetode
IndeksKlassifiseringTestmetode
Indeks 3Aspekter av Indeks 2 og egenskaper for etterflammePrøven eksponeres for en flamme (i 10 minutter).
 Etterflamme-tiden er på maksimalt 2 sekunder.
Ingen hulldanninger på materialet og ingen smeltedråper.
Indeks 2Aspekter av Indeks 1 og hulldanningsegenskaperTestmetode som ved Indeks 3, med den forskjellen

 at materialet må slukkes før flammen når kanten av prøven. Ingen påkrevd maksimal etterflamme-tid.
Indeks 1

Flammespredning, brennende rester og etterglød-egenskaper

Testmetode som ved Indeks 3, med den forskjellen

at hulldannelse på materialet er tillatt.
 Indeks 1-materialer må ikke brukes på huden.

 

 

DIN EN 14605 – verneklær mot flytende kjemikalier

Standard DIN EN 14605 regulerer krav for heldekkende verneklær, eller klær som beskytter hele kroppen (med forseglede koblinger mellom ulike deler av plaggene, om relevant).

Kjemiske verneklær er i hovedsak delt inn i kategorier i henhold til spesifikke bruksområder. Følgende tabell beskriver klassifikasjoner i samsvar med DIN EN 14605:

Klassifisering av kjemiske verneklær i henhold til bestemte bruksområder
TYPEKategori
TYPE 3Kjemiske verneklær med væsketette koblinger
TYPE 4Kjemiske verneklær med sprutsikre koblinger
TYPE PB [3]Verneklær for deler av kroppen med væsketette koblinger
TYPE PB [4]Verneklær for deler av kroppen med sprutsikre koblinger

 

Testkrav til verneklær i samsvar med DIN EN 14605 tar for seg:

  • slitasjebestandighet
  • motstand mot strekksprekker
  • motstand mot strekksprekker ved –30 °C
  • slitestyrke
  • strekkfasthet
  • punkteringsbestandighet
  • motstand mot gjennomtrengning av væsker

Testkriterier for verneklær mot flytende kjemikalier kan dokumenteres ved hjelp av spesifikke testmetoder.

Testmetoder for kjemiske verneklær

Jet Test (brukes for væsketette verneklær – type 3)
Trykkstråle-test for væsketette verneklær går ut på at en testperson bruker klærne over en absorberende overall. Materialet gjennomgår forhåndsbestemt stresstesting mens et bestemt volum markerende væske blåses på testpersonen fra et testapparat (ved hjelp av en sterk luftstrøm). Væsketettheten til verneklærne bestemmes via en visuell kontroll av overallen som ble brukt under.

Spraytest (brukes for sprutsikre verneklær – type 4)
Funksjonaliteten til sprutsikre verneklær av type 4 testes med en væskespraytest. Spraytesten utføres på samme måte som Jet Testen, med den forskjellen at den markerende væsken blåses fra testapparatet i korte sekvenser i form av fine partikler.

ISO 13982-1 – verneklær for bruk mot faste partikler

Den europeiske standarden ISO 13982 regulerer minimumskravene for kjemiske vernedrakter av type 5. Dette dekker verneklær som beskytter hele kroppen til brukeren mot partikler og aerosoler fra solide kjemikalier.

Plaggene som er angitt i standarden, dekker overkropp, armer og bein (med eller uten en hette eller fotvern). Den partikkelfiltrerende kjemiske vernedrakten må ha resistente egenskaper mot inntrengning av luftbårne faste partikler for å gi tilstrekkelig beskyttelse til brukeren. 

DIN EN 13034 – verneklær med begrenset sprutbeskyttelse

Standarden DIN EN 13034 forholder seg til minimumskravene for verneklær med sprutbeskyttelse (kjemiske verneklær, type 6). Verneklær i samsvar med den europeiske standarden tilbyr begrenset beskyttelse mot effektene fra flytende aerosoler, spray og lett sprut i områder der risikoen for kjemisk eksponering vurderes å være relativt lav.

Kravene i standarden omfatter spesielle etterbehandlinger i stoffet som gir beskyttelse, i kombinasjon med påkrevd behandling av drakten, spesielt når det gjelder sømmer. Testkriterier for disse kravene inkluderer materialets motstand mot inntrengning av væsker, og motstand mot inntrengning av sprut (se spraytestmetode).

DIN EN 32781 – verneklær mot sprøytemidler

Standarden DIN EN 32781 regulerer minimumskravene for verneklær som brukes når du håndterer eller sprayer med sprøytemidler, og skal beskytte brukeren mot potensielle farer når det spres slike stoffer.

Ytelseskravene for verneklær mot sprøytemidler inkluderer forskriftene om materialets styrke og ugjennomtrengelighet. Penetreringen bestemmes med en spesiell testmetode i henhold til standarden DIN EN 14786:2006.

Arbeid med rene, konsentrerte sprøytemidler krever også ekstra beskyttende utstyr som forklær og spesielle vernehansker for plantebeskyttelse og ansiktsvern. 

DIN EN 14126 – verneklær mot smittsomme stoffer

Kravene til ytelse og testmetoder for verneklær mot smittsomme stoffer reguleres av standarden DIN EN 14126. Verneklær testet i henhold til DIN EN 14126 garanterer motstand mot inntrengning av biologisk forurensede væsker (våt bakteriell penetrering).

Spesielle krav til klesmaterialer som brukes til å beskytte mot smittsomme stoffer garanterer beskyttelse av huden og brukeren mot potensiell kontakt med biologiske stoffer, og bidrar dermed med å forhindre spredning av mikrober. Verneklær sertifisert i samsvar med DIN EN 14126 kan identifiseres ved hjelp av biofare-piktogrammet.

Standard DIN EN 14126 dekker følgende tester for verneklær-materialer:

  • penetreringstest ved bruk av syntetisk blod (ISO/FDIS 11603)
  • motstand mot virus (ISO/FDIS 16604)
  • motstand mot bakterier (ISO/DIS 22610)
  • motstand mot inntrengning av biologisk kontaminerte aerosoler (ISO/DIS 22611)
  • motstand mot kontaminert støv (ISO/DIS 22612)

DIN EN 1073-2 – verneklær mot forurensning fra radioaktive partikler

Del 2 av standarden DIN EN 1073 regulerer krav og testmetoder for ikke-ventilerte verneklær mot forurensning fra radioaktive partikler. Verneklær i samsvar med standarden skal beskytte brukeren mot radioaktiv forurensning fra faste partikler.

Standarden dekker ikke beskyttelse fra ioniserende stråling eller beskyttelse av pasienter mot forurensning fra radioaktive stoffer som brukes i diagnostiske eller terapeutiske tiltak.

Kravene til ytelse for verneklær krever også at plagget er enkelt å ta på og av og at faren for forurensning er redusert til et minimum. Verneklær kan bestå av én artikkel eller flere artikler som er satt sammen. Verneklær i samsvar med DIN EN 1073-2 må også være utstyrt med tilbehør som er festet godt og permanent (hette, hansker, kalosjer eller åndedrettsvern). 

Deler Skriv ut
uvex
SAFETY